Ting jeg er interessert i

Kamera svever over et gulnet, engelsk sommerlandskap, og peiler seg inn på en lekeplass hvor en femten år gammel gutt sitter, alene. Fargene er sterkere enn de pleier i disse filmene, men det er ikke fyrverkeri og fest, det er den skarpe fargen av gress i tørketid som dominerer. Det er klamt, og skal snart bli redselsfullt. Den femte filmen om Harry Potter begynner med et bilde av heltens isolasjon, hans sinne og frykt, og slår an den trykkede tonen som rager over både film og bok. Det er en fortelling om å være femten. Om å ikke bli trodd. Om å være prisgitt voksne som stikker hodet i sanden. Og det er kanskje unødvendig å si at vi har kommet et stykke fra den søte lille gutten som bodde i et skap under trappa.

I Harry Potter og Føniksordenen har erkefienden Voldemort nettopp vendt tilbake, med Harry Potter som eneste vitne. Men han blir ikke trodd. Myndighetene ? magiministeren og hans medarbeidere ? vil heller bruke tvilsomme metoder for å bringe Harry til taushet, enn å innrømme at deres verste mareritt er i ferd med å bli virkelighet. Årets nye lærer, Professor Uffert, (og applaus til Høverstad for den oversettelsen,) kommer til skolen med utvidede fullmakter. Som ?storinkvisitor? med autoritet fra departementet skal hun holde lokk på Harrys dommedagsberetninger, og sørge for at lærerne og elevene på Galtvort foretar seg minst mulig for å forberede seg til krigen som kommer. Men rektor Humlesnurr har begynt å organisere en motstandsbevegelse, Harry starter sitt eget lille opprør, og Voldemort lurer i skyggene.

Historien er med andre ord langt på vei den samme som i boka, og film-bok-problemstillingene er selvsagt de samme som alltid. Noen vil ha problemer med å akseptere forandringene og prioriteringene som er gjort, det er nå en ting, selv er jeg i liten grad blant dem. Men å få taket på filmen når man kjenner en litt annen versjon av historien såpass godt er krevende. Det blir ikke lettere når tempoet er så høyt som det må være, for å komprimere et tusen siders plot ned til en under tre timers film. I midten av filmen særlig føles en del av hendelsene som å krysse av på en punktliste. Jeg tror noe av det jeg savner er litt roligere scener, hvor karakterene i historien får tid til å reflektere over alt som skjer, la det synke inn, hvor vi ser at begivenhetene har betydning for våre venner. Etter den forrige filmen sa jeg, og har blitt sitert på, at jeg nok måtte se den flere ganger før jeg kunne få et selvstendig inntrykk av den. Jeg kan gjenta meg selv etter denne.

Den klimaktiske tryllestavduellen på slutten minnet såpass om Yoda vs. Christopher Lee, at jeg nesten ventet på at Voldemort skulle stikke hodet ut og si: Harry, jeg er din far. (Dette er da også noe J. K. Rowling eksplisitt har dementert på sine hjemmesider, med kommentaren: Sånn går det når man ser for mye Star Wars.) Alt i alt fungerer likevel slutten bra. Handlingen er velstrukturert, og tematikken, eller den delen av tematikken filmen har valgt å fokusere på, kommer tydelig frem; det dreier seg om forskjellen på Harry og Voldemort. Begge er foreldreløse trollmenn med stort talent (og evnen til å snakke med slanger), men Harry har opplevd kjærlighet. Det er derfor han ikke lar seg overvinne av sinnet og redselen som har ruvet over ham i denne filmen. Det er derfor Voldemort ikke kan bruke det mot ham.

Figurene i Harry Potter er mye av det som holder fortellingen oppe. Departementsutsendingen Uffert er for eksempel en koselig beskjeden gammel dame, som ikke viker tilbake for å torturere noen elever i ny og ne. Vi må jo opprettholde ro og orden! Slur er selvsagt kul på sin egen måte, og skuespilleren har visst funnet ut akkurat på hvilken måte det er. Hermine vinner sympati fordi hun liker bøker og synes det er spennende med litt opprør, Sirius er litt mer kameratslig og litt mindre smågal enn i bøkene. Gygrids kjempelillebror Gurg er også mer sivilisert, og funker for min del bedre. Men den som vinner hjerter er Lulla Lunekjær. Annerledes, utenfor, ærlig og direkte. Hun snakker om det andre tier om med selvfølgelighet, men ikke likegyldighet. (Moren min døde da jeg var ni. Det var egentlig ganske grusomt.) Og hun er en Harry har femteårets isolasjon til felles med.

Det er nå midt i juli, og Harry Potter-folk venter nok mest på den sjuende og siste boka, som filmen bare var en oppvarming til. Gjetningene og spekulasjonene flyr høyt, pulsen øker, og folk overalt legger planer for hvor lenge de skal holde seg våkne etter at boka blir sluppet klokka ett natt til lørdag. Noen tilstår unnskyldende at dette kanskje er litt nerdete, men det er jo nettopp gleden ved å være nerd, at man kan tillate seg å gå opp i ting som dette! Harry har kommet videre i livet. Han er ikke lenger den ensomme gutten på lekeplassen. Når den siste boka begynner er han formelt sett en mann, med i det minste fragmenter av en plan. Filmen oppsummerte med at den hadde handlet om å finne retning i livet, finne meningen med å slåss. Harry har måttet holde ut mye, og særlig under Ufferts regime på Galtvort. Men han har retning, han vet meningen med å slåss ? og han er, i motsetning til hva Ibsen ville sagt, sterkest fordi han ikke står alene.

Hva skal til for å gjøre et diktverk levende gjennom tidene?

I 1865 falt avslutningen av den amerikanske borgerkrigen sammen med 600-årsjubileet for en dikter som i sin tid var soldat i en helt annen borgerkrig: Dante Alighieri. En gruppe amerikanske litterater jobber med å ferdigstille Henry Wadsworth Longfellows oversettelse av Dantes Inferno, første del av Den guddommelige komedie, til engelsk. Den akademiske ledelsen i Boston synes Dante er alt for vulgær for en samtid som mer enn noen gang trenger høyverdig poesi, og motarbeider oversettelsen med alle midler.

Mot denne historiske bakgrunnen beskriver Matthew Pearl hva som skjer når en rekke spesielle drap ryster en allerede opprørt by. For politiet og den jevne borger fremstår drapsmetodene som bestialske, men uten noen dypere mening. Danteklubben – Longfellow og hans medsammensvorne – gjenkjenner dem imidlertid for det de er: Nøyaktige kopier av de rettferdig tilmålte straffer en synder måtte regne med i Dantes oppfatning av helvete. For at ikke den italienske dikteren skal komme enda mer i vanry, går de ikke til politiet med det de vet: De plukker heller opp etterforskningen på egen hånd.

Fortellingen har flere temaer. Et av dem er den tilbakeholdne legen og forfatteren som må møte sin egen frykt og forsones med sin sønn. Dette gir en personlig dimensjon til en roman som ellers tar for seg det tidløse og kosmiske. Et annet lett gjenkjennelig moment er historien om kunnskapsvokterne som bruker sin makt til å forhindre nytenkning; en historie som allerede fra før Da Vinci-koden har imponert mer lettlurte lesere og kritikere, og som nærmest har blitt en obligatorisk del av sjangeren intellektuelle bestselgere.

Det mest interessante er imidlertid selve mordgåten, og det lys den kaster over Dante og hans betydning. Uten å avsløre for mye: Løsningen har noe å gjøre med parallellene mellom borgerkrigen som nettopp har herjet Nordamerika, og de stadige norditalienske stridighetene Dante ble blandet inn i. Hva skal til for å gjøre et diktverk levende gjennom tidene? I dette tilfellet: At det formidler en mening fra tidligere tider man kan bruke til å forstå sin egen samtids brutale absurditet; et bilde av rettferdighet mot en krig full av gråtoner og brutte idealer.

Danteklubben er en roman hvor handling går side om side med ideer. For å løse gåten må etterforskerne, og, med deres øyne, leserne, ta stilling til sentrale elementer i Dantes reise gjennom Helvete. Trenden med å la historiske personer etterforske fiktive mord er jeg, av en eller annen grunn, skeptisk til, men at romaner som Danteklubben har en god misjon er jeg ikke i tvil om. Forfatteren opprettholder et par viktige balanseganger, som det å presentere fakta uten å forelese, og balansen mellom tilgjengelighet og tyngde. Resultatet har blitt at i hvert fall jeg har begynt på den boken denne boken handler om: Den guddommelige komedie. Etter å ha lest helvetesreisen og vendt tilbake til Danteklubben finner jeg ikke bare gleden over å kjenne meg igjen i versene de siterer, jeg får også hjelp i den grunnleggende fortolkningen av Dante, som for eksempel at Dantes reise fra krise til frelse kan være hans symbol på hele menneskehetens håp.

Et problem jeg vil kunne møte som rollespilldesigner, er menneskenes tendens til å flykte fra fantasien, eller, rettere sagt, fra den utfordrende fantasien til den mer komfortable.

Fantasi er viktig. Av mange grunner. Den har blant annet en egenverdi jeg ikke vil forpurre med å legge for stor vekt på funksjon. Vil man lese en kjærlighetserklæring til fantasien og dens verdi kan jeg henvise til Michael Endes Den Uendelige Historien – altså, ikke filmen, som bare handler om å tro på sine drømmer, men boka, som også tydeliggjør det nødvendige forholdet mellom fri fantasi og den indre vilje. Men likevel må jeg si at fantasien for det første er et sted man kan gjøre tankeeksperimenter og prøve ut nye ideer, andre sider av seg selv, man kan utforske det fremragende uten frykt for å bli trykket ned, eller det mørke uten fare for at man faktisk skader noen. Og for det andre er fantasien i slekt med kunsten, med det dypere meningsfulle, det jeg om jeg var slik orientert ville kalt det åndelige – og fantasien kan forandre mennesker.

I rollespill ser man imidlertid eksempler på at folk skygger unna denne dypere, mer farefulle formen for fantasi. Et eksempel: Moral, som ble satt opp på Hexcon i høst. Og ikke misforstå. Jeg er dritstolt over at noen setter opp mitt eget rollespill helt på egen hånd. Og jeg er inneforstått med at spillskaperen i siste instans ikke kan bestemme hvordan spillet skal spilles. Men jeg kunne ikke unngå å legge merke til hvordan alvoret i spillet ble ufarliggjort; hvordan spillerne gjorde hovedpersonens konflikt og relasjonsnett til fokus for spillet, i stedet for til drivkraft for det jeg selv ser på som sentralt, det moralske valget.

Et annet eksempel: Vampire, vampyrrollespillet som i utgangspunktet egner seg ypperlig til å dykke ned i lidelse – avstand fra menneskeheten, å måtte drepe for å leve, veien mot undergangen. Men, som også inneholder rikelig med utflukter, fra et system som vektlegger slåsskamper like mye som lidelse, til helt konkrete tillatelser fra spillskaperne: Det er mulig å drikke blod uten å drepe, eller i det hele tatt skade, et offer (selv om det alltid er en viss risiko for å miste kontrollen), og vampyrens tragedie, slik den normalt defineres i nyere vampyrlitteratur, blir redusert fra en smertefull tilværelse full av samvittighetsnag og moralske dilemmaer, til en litt merkelig tilværelse med et innfløkt sosialliv og en del mektige fiender.

Som spiller må man spille som man vil (selv om jeg forbeholder meg retten til å gi råd). Som spillskaper er det imidlertid nettopp den dypere og farligere fantasien som interesserer meg, og jeg vil vite hvordan jeg kan få spillere ut på dypere vann, også når de er motvillige. Dette er mitt første forsøk på å trenge inn i denne problemstillingen, og jeg vet foreløpig bare at det vil finnes to hovedveier. Den første er at man ransaker spillet sitt for fluktveier. Hvis man oppdager et element som gjør det lett for spillere å ignorere eller ironisere over sakens alvor, endrer man på det. Kaare Berg har gjort et slikt fremstøt mot Vampire. Dessverre lar det seg vanskelig gjøre å tette alle sprekker. Life finds a way, som de sier i Jurassic Park. I tillegg til å eliminere avstikkere, må selve veien også gjøres tydeligere. Og jeg kommer, enda en gang, tilbake til dette med føringer. Man kan legge ut direkte føringer, i formuleringer som ”dette spillet er ikke ment som noen komedie. Livets alvor kan være vanskelig å håndtere, men prøv! Ta utfordringen, og se hva som skjer!” Men slike føringer vil være sårbare for den revolusjonære gløden i ”vi er ikke så opptatt av regler, vi fokuserer på å fortelle en god historie!” (Hei, folkens, kanskje historien faktisk blir bedre hvis dere tar den på alvor?) Indirekte og skjulte føringer, som de som i Reisen til Månen gjør ikke bare rollene, men spillerne, til barn, er vanskeligere å slippe unna. Hvordan parere et støt man ikke en gang får øye på? Her ligger, nok en gang, mitt fokus for videre utforskning.

Når alt kommer til alt er det kanskje vanskelig, og kanskje ikke en gang ønskelig, å tvinge noen ut i det utrygge. (En henvisning jeg fikk i en diskusjon om emnet trekker den konklusjonen.) Metodene jeg leter etter trenger kanskje likevel ikke å være vanntette nok til å lure hvem som helst i fella; bare forlokkende nok til at den som ønsker å kaste seg uti fra timeteren, men blir stående skjelvende på kanten av stupebrettet, plutselig finner seg selv i løse lufta, og heller får ta følgene av et mageplask.

Det finnes mange slags samtaler. Deres funksjon og form, og hensikten man har med å holde dem, skiller dem mer fra hverandre enn deres innhold, men det er likevel lett å forveksle dem. Når det skjer kan misforståelser oppstå, og man blir gjerne frustrert. Jeg vil nevne noen viktige samtaler av den typen som er diskusjoner, eller meningsutvekslinger; samtaler hvor man er uenige om noe og utveksler påstander om det. Til dette bruker jeg, som jeg kommer tilbake til i avslutningen, en måte å kategorisere ting på som i seg selv ikke er uten problemer, og jeg baserer tankene i denne artikkelen mer på personlig spekulasjon, enn på andres vitenskap (selv om grenen av sosialpsykologi som tar for seg språk og retorikk, har vært til stor inspirasjon).

Samtaler hvor alle deltagerne byr frem sin kunnskap om emnet, og hvor den enkelte får med seg all informasjonen, vurderer den, og om argumentene er gode bruker den til å justere sin egen oppfatning, regnes ofte som idealet for en diskusjon. I virkeligheten tror jeg slike samtaler er ganske sjeldne. De blir, som vi skal se lengre nede, vanskeligere jo mer av seg selv man legger i diskusjonen; jo mer man ønsker å stadfeste sin identitet, eller vinne en fektekamp. Siden man ikke bør gå uengasjert gjennom verden, og av en del andre grunner, skal man kanskje være forsiktig med å sette disse samtalene med argumentet i fokus for høyt over de andre. Likevel tilstår jeg at jeg personlig har en viss preferanse for dem, særlig opp mot

Samtaler hvor ditt ståsted representerer din identitet. Man betrakter det man mener som et vitnesbyrd om hvem man er, og det å få ”si sin mening”, som når man ringer inn til debattprogrammer, stemmer på leseravstemninger, osv, har sin største betydning ikke i at man får verken opplyst eller overbevist andre, men i at man selv blir hørt. Det er når ståstedet betraktes som en del av personen at begreper som ”respekt for andres mening” kommer på tale. Avfeier du en oppfatning andre ser på som sentrale ved seg selv, vil de også selv føle seg avfeid – og antageligvis avfeie din egen oppfatning tilbake. Dette er personlig, og vondt, når det holder på over tid. Man bør kanskje på tross av mine tidligere utbrudd mot saken bli enige om å være uenige… eller man kan prøve å styre samtalen over i mer informative former. Et triks kan være å sette seg inn i hva den andre faktisk mener, gjerne med hjelp av oppsummeringer underveis, og et og annet ”jeg forstår hva du mener, men et annet moment kan være at,” eller lignende. Viser man at man respekterer folks tilknytning til sitt eget ståsted, vil de ofte bli mer åpne for å la seg utfordre.

Beslektet med identitet er gruppetilhørighet. De forestillingene – stereotypene – man har, om grupper i samfunnet, inkluderer forestillinger om hva det typiske gruppemedlemmet mener, og hvordan han eller hun argumenterer for det. Meningsutvekslinger på gruppe-til-gruppe-plan fremstår ofte som koreograferte, med faste argumenter til faste tider. Det viktigste innholdet i argumentene blir det de signaliserer om tilhørighet og overlegenhet/underkastelse, ikke det faktiske, språklige innholdet i dem. I samtaler hvor man betrakter de andre som representanter for sine grupper, kan man derfor veldig lett komme til å misforstå; så snart noen signaliserer hvilken gruppe de tilhører, gjetter man at man kjenner alle deres argumenter i saken, og sier ting som at ”jasså, så du er vegetarianer, du kan da ikke mene at det er ondskap å drepe ethvert dyr, hva med insektene du dreper når du kjører bil”, gjetninger som som regel alltid er feil; den enkeltes begrunnelse for sine overbevisninger vil være unik. Slike misforståelser vil kunne gjøre folk særlig sinte. Blir man ofte misforstått på de samme tingene, kan man selv, på den annen side, finne nytte i å huske at noen argumentasjonsrekker, nettopp på grunn av rollen de spiller i dynamikken mellom grupper, faktisk er i overkant mistolkbare. En del uttalelser, særlig om de går på negative ting en gruppe eller et typisk gruppemedlem gjør, vil, selv om man hadde en nøytral og saklig analyse til hensikt, så lett kunne assosieres med bemerkninger som med vilje er nedsettende, at man kanskje burde overveie å formulere seg annerledes.

Heldigvis er ikke alle diskusjoner fullt så viktige. Noen samtaler kan man ha for sportens skyld. Man er ikke ute etter å formidle informasjon eller markere standpunkt; samtalen er en øvelse i retorikk og argumentasjonskunst. Det kan være en fryd å høre på drevne retorikere slå løs på hverandre. Det blir særlig viktig at man respekterer samtalens spilleregler, som hvem som snakker når, hva slags argumenter som er gyldige, når virkemidler som humor og ironi er på sin plass, osv. Samtidig ligger det i slike spilleregler at de kan tynes til det ytterste. Noen har stor glede av slike samtaler, mens de for andre kan oppleves som slitsomme og kverulantiske. Særlig kan frustrasjon oppstå om den ene personen tror at det er en sportssamtale og utfordrer alt, mens den andre jobber hardt og fåfengt for å forsvare sin identitet.

***

Ved å gjennomgå noen typer samtaler (det finnes andre, f eks diskusjoner for å overbevise, eller for bevisst å ramme, for ikke å snakke om alle de samtalene som ikke er diskusjoner overhodet) løper jeg en viss risiko: Jeg kan komme til å fremstille noe som distinkte kategorier, når de egentlig er fenomener som glir over i hverandre. En faktisk samtale vil antageligvis veldig forte veksle frem og tilbake mellom alle disse typene: Jeg sier noe som du får lyst til å diskutere for sportens skyld, du serverer noen motargumenter i en litt sarkastisk tone, jeg føler meg krenket over at du tar så lett på noe jeg mener inderlig, og reagerer kanskje med å tenke at det er typisk for sånne som deg å si noe sånt, og vi småkrangler en stund om det, før jeg stiller spørsmålet: var det nå egentlig det du sa, og du kan forklare at du egentlig mente noe litt annet, som kanskje jeg synes høres fornuftig ut, og jeg har lært noe.

Hensikten med artikkelen er derfor ikke å starte arbeidet med å typifisere og katalogisere hvordan folk snakker sammen, men, for det første, å minne folk som ikke liker å bli misforstått, på hvor lett misforståelser kan oppstå, og dessuten hvordan ulik oppfatning av samtalens formål kan føre til misforståelser og hvordan det å reflektere over samtaletyper kan oppklare dem. Og for det andre, som et utgangspunkt for videre refleksjoner rundt det samme. Jeg kan for eksempel finne på å legge til ytterligere typer samtaler, eller, rettere sagt, beskrivelser av hvordan samtalens formål kan påvirke dens form, eller jeg kan, og det har jeg allerede i tankene, skrive mer i dybden om noen av samtaleformene jeg allerede har kommet inn på. I denne sammenhengen vil dette innlegget først og fremst være noe jeg kan vise tilbake til. Her blir selve ideen presentert.

Jeg var på science fiction-kongress i Stockholm i høst, og et av panelene hadde denne tittelen. En forfatter, en leser, en kritiker, og en litteraturviter var representert. Og er for eksempel Ringenes Herre en fortelling om andre verdenskrig, samme hvor mye Tolkien benekter det? Er Joe Haldemans The Forever War en allegori over Vietnamkrigen, som han selv var med i? Haldeman satt selv i panelet og sa at den ikke var ment slik, men at det kanskje var vanskelig å unngå at noe som hadde preget ham såpass, også preget bøkene hans.

Litteraturviterens bidrag var det mest interessante, og hun (som for øvrig, midt i en kongress i Sverige, viste seg å være norsk,) kritiserte skribenter som knuget for hardt om tolkningen av sine egne verk. Et eksempel, jeg husker ikke hvem, og det er pinlig for det var et kjent navn, var skuespillforfatteren som i sitt testamente etterlot seg detaljerte instruksjoner for hvordan stykkene hans skulle presenteres og fortolkes. Det er som en mor som ikke lar barnet sitt vokse opp, sa hun, og la til at disse stykkene, nettopp derfor, sjelden faktisk ble spilt. Forfatteren hadde kvalt sitt eget verk.

I rollespill, som tankene mine jo ofte kommer inn på, er spørsmålene om frihet og fortolkning sentrale. Som spiller har man verken noter eller manus å forholde seg til. Man må selv bestemme hvordan spillets innhold skal utformes. Det man sitter igjen med er ikke bare et resultat av at spillets materiale har blitt fortolket; fortolkningen er egentlig alt. (Men dette gjelder kanskje også musikkstykker, skuespill, eller for den saks skyld romaner?)

En langvarig motsetning blant rollespillere beveger seg omkring dette. Jeg treffer rollespillere som med en litt uutgrunnelig mine erklærer at de bryr seg ikke så mye om regler, det er historien som må komme først, og jeg forundrer meg litt over den revolusjonære gløden i dette, siden det er en idé som er mer enn 15 år gammel. Jeg snakker også med de som med armene i kors sier at regler er nettopp det som gjør et spill til det det er, og at man skylder både spillskaperen og seg selv å følge spillets forordninger, og jeg forundrer meg litt over den revolusjonære gløden i dette, siden det er en idé som er mer enn 30 år gammel.

Egentlig har jeg aldri vært tilfreds med noen av standpunktene. For meg har det å sette begrensninger for utfoldelse aldri vært dempende for kreativiteten; tvert i mot må man mobilisere større oppfinnsomhet for å komme videre, når man pålegger seg slike strenge rammer. Dessuten er jeg enig i at en spillpublikasjon nettopp er sine regler. Hvis man overser det meste som står i en bok, har man kanskje kastet bort pengene man brukte på den. På den annen side er skjønnheten i rollespillmediet nettopp at det er spillerne som skaper spillet, eller, rettere sagt, at det endelige innholdet er et produkt av samspillet mellom spillere, spillskaper og spillmateriale. Og den egentlige kontrollen man har som spillskaper er begrenset: man kan aldri legge annet enn føringer for de endelige spillerne. Men det ligger mer enn at det finnes gode argumenter for begge sider, i min utilfredshet, det er noe i den jeg enda ikke har kunnet sette fingeren på, og kanskje det er grunnen til at jeg vender så ofte tilbake til emnet.

En litt åpenlys tanke er at regler vs. frihet (i mangel på et bedre ord) ikke er enkle motsetninger, men kanskje poler langs en akse, eller kanskje til og med separate akser; kanskje et spill kan ha mye – eller lite – av både regler og frihet. En litt spennende tanke er at dette feltet kan utforskes av spillskapere. Grader av frihet kan for eksempel variere i løpet av et spill, eller i løpet av en serie med spill (det siste vet jeg har blitt gjort en gang). Spørsmålet om frihet og begrensninger kan tas opp eksplisitt i spillteksten. Eller man kan undersøke om frihet og begrensninger – som nevnt – kan kombineres på ett og samme sted.

En spiller kan finne utfordring – og berikelse – i å la seg tvinge bort fra sine vante preferanser i rollespillveien.

En spillskaper kan finne utfordring – og berikelse – i å la barnet fly på sine egne vinger.

Et av de fineste rollespillene jeg har spilt er Matthijs Holters reisen til månen, som han skrev til den første spillskaperkonkurransen på rollespill.net. I et avsluttende notat, hvor han sier noen ord om selve skriveprosessen, forteller Matthijs at han skrev spillet etter en fantasilek med sin lille sønn. Spillerne er ulike figurer (som barn, snakkende dyr, og teddybjørner), som, ikke overraskende, reiser til månen. Der opplever de mange fine og spennende ting, men ingenting skummelt, og ingenting som bare er for voksne.

Det geniale med spillet er at du må spille roller på flere plan. I fiksjonen dere skaper er du en morsom figur, men for å skape fiksjonen må man også være et barn. Det er som et barn (eller i det minste en voksens forestilling om barnet) man snakker, forteller, og samhandler med de andre. Den voksne du egentlig er glir inn i bakgrunnen, mest som tilskuer, legger noen ganger føringer for hvordan du i barneskikkelse skal fortelle, men tar aldri rollen som hovedaktør.

Eller for å si det litt annerledes: Reisen til månen skaper en innlevelse de fleste andre rollespill bare berører, selv om noen av disse berøringene selvsagt kan være både intense og varige. Men der innlevelse som regel er spillets mål, eller kanskje innhold, er det, i Holters lille genistrek, hele spillingens forutsetning. Man snakker ikke om barnet man må være, man tenker ikke mye over det, det viser seg ikke i hva man forteller – men i hvordan man spiller. Og pakket trygt inn i bakgrunnen for bevisstheten, er barnet også skjermet for bevisstheten om at det er en illusjon.

Og nå må jeg legge til:

For det første kan spillet selvfølgelig spilles med barn, og til og med av barn; barn er naturlig kvalifiserte til å spille reisen til månen, og trenger ikke legge den ekstra dimensjonen av barnaktighet. De vil antageligvis ha det minst like gøy for det.

For det andre er det selvfølgelig ikke barn man er når man spiller som voksen, med andre voksne; det man er er, som jeg nevnte i parentes, sin egen forestilling om et barn. Fullstendig barn kan man ikke være, så lenge man er voksen. Det handler ikke om å gå i barndommen eller finne barnet i seg, men om å tilbringe en time eller to med et annet utblikk på verden.

At dette kom til å skje, fikk jeg mistanke om da jeg leste spillet på papiret, og jeg har også fått det bekreftet i to spillinger. Første gang satt jeg sammen med spillskaperen selv og et par andre, og vi hadde det koselig. Andre gang var på ARCON, og stort sett med ukjente; likevel oppnådde vi den samme stemningen, og når spillet var ferdig slukket vi lyset og la oss til å sove.

Som spillutvikler er jeg selvfølgelig nysgjerrig på hvorfor dette fungerer, på hvilke elementer som gjør et rollespill genialt. Når jeg ser på reisen til månen er umiddelbare svaret ”den gjennomførte helheten”. Regler og presentasjonsform legger, i samspill med hverandre, føringer for spillemåten. Layout og tegninger er koselige, reglene enkle, og språket formet som om barn skulle lese det. Voksenhet er bannlyst fra spillet: En regel at ”det skal ikke skje noe som ikke et barn ville synes var fint”, og i spillets forberedelsesritual skal alt voksent og skummelt ryddes ut av rommet. Barnaktighet blir påkalt: Gjennom f eks den barnehagelignende måten man fordeler ordet på (man kaster en snakkeball til hverandre), og selvfølgelig det barnslige innholdet i selve fortellingen. Man skal også spille på gulvet, med kosedyr, puter og tepper.

Spillets rituelle preg er dermed tydelig, særlig i innledningen, hvor man, som jeg har sagt, gjennom pålagte handlinger bannlyser det voksne og påkaller det barnaktige. Parallellene mellom rollespill og ritualer har blitt påpekt av teoretikere, og utnyttes stadig i spilldesign; med ritualer for innledning og avslutning skaper spillerne en markant overgang mellom virkeligheten og spillets verden.

Men nøkkelordet jeg selv vil gripe fatt i er: Føringer. Spillets føringer er noe som inkluderer, men ikke begrenser seg til, dets regler. Jeg studerer psykologi, og interesserer meg for rollespill fra en sosialpsykologisk synsvinkel. Derfor spør jeg ikke bare hva folk gjør når de spiller, men også hvordan folk vet hva de skal gjøre når de spiller.

En gruppe som gjør noe sammen vil ganske tidlig utvikle en felles forståelse av aktivitetenes retningslinjer, og det er ved å ta del i denne forståelsen den enkelte kan gi sitt bidrag til gruppa. Spiller man et rollespill, vil gruppas retningslinjer forhåpentlig bygge på spillmaterialet, og først og fremst reglene. Men spillmateriale og retningslinjer er ikke det samme. Som spillskaper kan man ikke bestemme hvilke retningslinjer en gruppe av fremmede skal spille etter. Det meste man kan håpe på er at man klarer å skape et spillmateriale som fører til at bestemte retningslinjer oppstår dem imellom.

Forskjellen er vanskelig å få øye på, og jeg har den ikke helt klart for meg selv. Men den innebærer at spillskaperen bør være oppmerksom på mer enn regelmekanikk. Spillets regler bør for eksempel ikke bare være finslipte, men også så enkle å lære at spillgruppa faktisk holder dem i bevisstheten underveis; og som i reisen til månen ser vi at nettopp føringene betyr noe vesentlig for spillingen. Ingen regler sier: tenk som barn mens du spiller. Det er de barnepåkallende føringene i ritualer, språk, og utforming som setter denne forutsetningen.

Så langt (og en grunn er kanskje at jeg ikke kjenner rådende rollespillteorier for godt) er føringstankene mine noe jeg ikke aldeles har hode og hale på; de er vagt formulert, og det er fordi jeg ikke har tenkt dem ferdig. Jeg er heller ikke sikker på om den strengt regelmekanisk orienterte spillskaperen jeg argumenterer mot egentlig eksisterer andre steder enn i min innbilning. Når det gjelder tanken om at spillmaterialet bare indirekte er retningslinjer for spillet, vil jeg utvikle den videre, og reisen til månen er et godt studium å begynne med.

Siden jeg begynte å konkretisere mine tanker om viljen til både belæring og det å bli belært, har jeg oppdaget en merkelig følelse i noen av diskusjonene jeg med enda større glød kaster meg ut i;

en maveveltning, et sinne, en lyst til å rope "faen heller, kan du ikke bare skjønne at jeg har rett!"

Og denne følelsen har jeg skjønt hva betyr.

Den betyr at jeg sannsynligvis tar feil.

Viljen til å la seg belære kan være saliggjørende.

Min maveveltning er et signal om at jeg ikke skal rope, men tvert i mot lytte. Og kraften i min forargelse vender seg innover. Den nye lærdommen drives som en kile inn i det gamle verdensbildet.

Jeg blir rikere av det du har å lære meg.

Vær så snill, vis ikke større respekt for mine meninger enn at du av og til tvinger meg opp i et hjørne.

På en ni timer lang flyreise risikerer man å se på filmer man ellers ikke ville oppsøkt. Aquamarine handler om to tenåringsjenter og en havfrue, og har noen fascinerende og noen enerverende sider. Filmens elementer er hentet fra tenåringsjenters verden, eller kanskje bare verden slik man tror den fortoner seg for en tenåringsjente. Den har kjekke gutter, bestevenninner med deres rike relasjoner, foreldre som i siste instans bestemmer, og overlegne jenter som er uintelligente, kjappe i replikken, og mer populære. Heltinnen blir dermed hun – havfruen – som kan hanskes med disse situasjonene. Hun vekker interesse hos de kjekke guttene, utmanøvrerer den populære jenta, og har makt til å omgjøre foreldrenes beslutninger.

Nærmere bestemt er plotet (og i resten av teksten drypper det avsløringer): at bestevenninnene, som hittil har levd et ubekymret sommerferieliv på stranden, snart skal brytes opp, fordi den enes enslige mor har fått jobb et annet sted – igjen. Deres siste håp er en havfrue de nettopp har møtt. Havfruer har den egenskapen at de kan oppfylle ønsker for alle som hjelper dem. Jentene har et ønske – at moren ikke skal flytte, og havfruen Aquarmarine, har sitt eget problem: hun må bevise for sin far havkongen, som vil gifte henne bort i et fornuftsekteskap, at kjærligheten eksisterer. Oppgaven blir dermed å få den kjekke livvakten Raymond til å si at han elsker henne før havkongen mister tålmodigheten. Problemet er at havfruer riktignok kan bli mennesker, men bare på dagtid. Om kvelden Aquamarines lånte ben tilbake seg tilbake til en fiskehale, og hun må stikke av fra scenen uten forklaring. Denne merkelige oppførselen gir den overlegne jenta i byen, som tror hun er noe fordi hun har egen bil, anledning til å sette i gang med sine egne manipulasjoner.

Mye av filmen blir litt åpenbar. Alle de obligatoriske tingene skjer. Den ene av bestevenninnene har for eksempel vannskrekk, etter at foreldrene hennes omkom på sjøen. Havfruen holder en tale om at foreldrene ikke hadde villet at hun skulle være redd for livet, uten at det hjelper veldig, men når filmens avsluttende scener gjør det strengt nødvendig å hoppe uti det overvinner hun – selvfølgelig – sin redsel. Dermed blir den borte for godt. Like selvfølgelig er det at einstøingen som alle er redde for viser seg å være snill, at den overlegne jenta møter sin ydmykelse (faren tar fra henne bilnøklene), og at jentene, mot slutten av filmen kommer i krangel og går hvert til sitt før sterkere behov fører dem sammen igjen. Alt dette er… greit nok. De fleste historier er variasjoner over noen få grunntemaer, dette forstår jeg, og akkurat denne filmen måtte vel også bruke språket til de jenter i begynnelsen av tenårene den henvendte seg til.

Mer irriterende er den omgangen filmen noen ganger har med det fantastiske. Havfruens egenskaper ser ut til å være plukket vilkårlig fra tidligere myter og moderne fiksjon, og de passer litt for godt til plotet. De presenteres også, havfruen resiterer dem som hun siterte en leksikontekst, ikke som om hun beskrev en del av tilværelsen som for henne var naturlig.

Den fantastiske litteraturs metode går, veldig kort oppsummert, ut på at man bringer noe fremmedartet – et romvesen, en vitenskapelig oppdagelse, en oppdiktet historisk bakgrunn, eller kanskje et fabeldyr – inn i den ordinære virkeligheten, og ser på hvordan en fortelling føyer seg etter det. Det kan være en god øvelse i å følge logiske konsekvenser, i å utforske sin egen virkelighet slik den fremstår i kontrast mot det uvirkelige, og i å skape spesielt kraftige symboler på menneskelige anliggender. Om det derimot er det fremmedartede som føyer seg etter handlingen, om de fantastiske premissene velges bort etter behov, da forsvinner det fantastiske i seg selv, og tilbake står en ordinær historie med litt pussige kulisser.

De store øyeblikkene i filmen viser seg nettopp når det fantastiske får konsekvenser. Når for eksempel havfruen oppdager at hun har tårer, som jo er umerkelige i saltvann, tror hun at hennes indre lekker ut; ”jeg faller fra hverandre” sier hun i sin fortvilelse. Da blir jeg beveget. Og når årsaken til bestevenninnenes forventede krangel dreier seg om etikken i å påvirke andres liv gjennom overnaturlige ønsker, da nikker jeg for meg selv. Talen om å ”ikke være redd for livet” får meg imidlertid til å brumme stygt til mine medpassasjerer.

Filmens klimaks bryter imidlertid litt med det forventede. Tiden er ute, havfruen spør livvakten om han elsker henne nå. Og han svarer, som naturlig er: ”Ehm… øhh… du er veldig søt og sånn, men jeg har kjent deg i mindre enn en uke!” Jeg har nemlig alltid lurt på det der i filmer, hvordan kan de falle for hverandre så fort? Men til slutt er det kjærligheten mellom venner i det de menneskejentene kaster seg i vannet for å trøste sin nye havfruevenninne, og ikke den romantiske kjærligheten, som smelter havkongens hjerte og redder dagen for Aquamarine. For fjorten år gamle jenter kan dette være et nyttig budskap.

Ungdomsfilmer må lages på litt andre måter enn voksenfilmer, en del ting må gjøres enklere om det hele skal være salgbart… men selv om jeg ikke lenger er barn eller ungdom selv mistenker jeg at barn og ungdom ofte undervurderes av dagens historiefortellere; sannsynligvis er de i stand til å begripe en god del mer komplekse forhold og seriøse emner enn det man ser i barnebøker, barne-tv, og ungdomsfilmer. Aquamarine har elementer av både det komplekse og det forenklede. Den hever seg litt, men bare litt, ut av mengden på grunn av de øyeblikkene hvor den tar både seg selv og sitt publikum på alvor.

Hver sommer vender sanddynedrømmen tilbake; jeg reiser til Mellbystrand. Der farmoren min opprinnelig kom fra. Der familien har hatt hytte i femogsytti år. ”For tyve-tredve år siden,” overhørte jeg noen av de lokale si, ”var det mange flere folk her.” Tyve-tredve år er lang tid, tenkte jeg. Sånn var det i gamle dager. Først i neste tankesprang gikk det opp for meg at første gang jeg var der, var i 1980. (Og ja, strendene var mer tettpakkede før.)

Hytta er teknisk sett en hytte, men kunne like gjerne kalles et skur. Den har to senger, et bord, et skap og en kjøkkenkrok, og da blir det så vidt gulvplass i tillegg. Strøm finnes ikke der, langt mindre innlagt vann, men heldigvis er det en campingplass et steinkast unna. (Og da mener jeg steinkast slik en flisespikker ville brukt ordet, ikke slik eiendomsmeglerne gjør det. En veltrent person kunne antageligvis kastet stein fra hytta til campingen. Å finne en stein midt oppi det kilometerlange sanddynebeltet ville vært en vanskeligere oppgave.)

I år var jeg der i egenskap av hundepasser. Faren min pleier å ta med seg hunden ned om våren og bli der til ut på høsten en gang. En ekstra togreise til Oslo og tilbake igjen for å bli passet ville det vært unødvendig å utsette den stakkars gutten for. Siden faren min skulle til andre steder, dro jeg ned og holdt hunden med selskap. I løpet av en drøy uke alene hadde jeg mange gleder, men også noen frustrasjoner. Det fristet for eksempel lite å sette i gang med praktiske oppgaver, som rydding, oppvask og matlaging, når plassen var snau og hjelpemidlene uvante. Flere ganger droppet jeg lunsjen til fordel for muffins og brus fra campingplassbutikken. En kveld kom jeg litt for sent i gang med middag, for sent i forhold til stengetider, luftetider, når det ble mørkt osv, og i den neste timen gikk jeg rundt meg selv og lurte på hvordan jeg skulle tjene inn tiden, skulle jeg spise på pizzeriaen? Spise brødmat? Bite i det og kjøpe noe jeg kunne mikrovarme i matlagingshuset? I prosessen skjelte jeg ut hunden et par ganger også. Til slutt, nærmere luftetid og solnedgang enn noen sinne, kjøpte jeg noe mat (ravioli i tomatsaus) på boks som jeg varmet opp og kastet i meg i siste liten.

Forholdet til hunden var et annet problem. Jeg har jo blitt glad i ham etter hvert, savner ham nå… men mye av tiden da holdt jeg ham på avstand. For det meste passivt, ved å ikke prate så mye med ham, ikke klappe ham så ofte, men også aktivt, ved å skyve ham vekk når han ville slikke meg i ansiktet. Jeg var også unødvendig streng, og noen ganger sint; masingen når jeg ikke skjønte hva han ville gikk meg på nervene, og grenseprøvingen (som å hoppe opp i sengen ved siden av bordet når det sto mat der) fikk meg til å ta hardt i med både gester og stemme. Eller, jeg vet ikke hva som er normalt for hunder, men hardere i enn den vanlige familien hans behandler ham.

I all hovedsak var turen likevel fin. Det var mye sol og varme, noen av dagene var det så varmt at jeg bare var søvngjenger, og selv om det var slitsomt var det avslappende også, det kom ikke så mye støy fra hjernen min. Jeg rakk å lese mye. Tidsskrifter, pensum, skjønnlitteratur, filosofi … jeg stiftet bekjentskap med en bok av Shopenhauer jeg hadde fra mamutsalg, og gjennom ham filosofien. På tross av min interesse for både abstraksjon og store spørsmål har jeg aldri faktisk lest en filosofisk avhandling før. Og jeg rakk å tenke, over teorier jeg gikk med, over bøker jeg hadde lyst til å skrive, over prosjekter jeg hadde lyst til å sette i gang. En natt lå jeg våken til fire bare fordi hjernen min stormet, på en konstruktiv måte. Det eneste demotiverende var mistanken om at jeg neppe ville sette halvparten – om noen – av disse ideene ut i livet, og om at mulighetene for så mye lesing var begrenset til ferien.

To år tidligere var jeg i samme situasjoner – hundepasser, i sandland, alene. Den gang var stemningen verre. Isolasjonen plaget meg, ensomheten. Hunden gikk meg enda mer på nervene. Konflikter ventet meg i Norge. Jeg hadde mye angst, og var mye frustrert over at angsten kom ubedt og ikke lot seg drive bort. Og jeg reflekterte en del over mine egne smerter.

For å bevege meg fra det personlige til teori viser det seg i disse opplevelsene to strategier for å lære mer om seg selv. For det første kan man ved å se på et tverrsnitt av opplevelser spore sin egen utvikling bedre enn om man følger den dag for dag. Den ene dagen kan man være i godt humør, den neste kan alt være svart, og da er minnet om det gode humøret også blåst bort. Men når man kommer i situasjoner man ikke så ofte er i får man et annet sammenligningsgrunnlag. Man husker forrige gang som en egen episode, ikke som del av en pågående strøm av hendelser. En stund tilbake satt jeg for eksempel på et venteværelse, og registrerte at jeg ikke følte noen murrende frustrasjon eller voksende angst på vei inn til legen, og heller ikke noe tynt men forlokkende håp på vei ut. I tidligere perioder var disse følelsene med meg overalt i livet; også inn i venteværelsene. På samme måte kunne jeg nå forrige uke registrere at angsten, sinnet, og fortvilelsen fra i forfjor ikke lenger var nesten overaltværende. Ikke på Mellbystrand. Og ikke i livet mitt generelt.

For det andre får man et utsnitt av sitt eget liv, når man fjerner seg fra alle rutinene i det. Det som blir igjen, meg selv, min hjerne, kan betraktes mer løsrevet, mindre overdrevet av vanemessige betraktningsmåter. Alle de mest aktuelle elementene i livet mitt for tiden ble dermed konkretisert: Problemene med det praktiske. Og den mulige forklaringen på disse problemene – at det er vanskelig for meg å planlegge, særlig motoriske ting, at det skal anstrengelse til for å forestille seg de riktige handlingene i den riktige rekkefølgen. Dermed blir det å spise lunsj i uvante omgivelser, hvor jeg må organisere brød, pålegg, osv annerledes enn hjemme, en utfordring. Og når de få holdepunktene jeg har forsvinner, som da jeg begynte for sent med middag, går jeg bare i sirkel uten å få til noe som helst. Problemer med nærhet ble også belyst, bare tydeligere av at jeg forholdt meg til en hund, som nok er oppmerksom på andre slags sosiale nyanser enn hva mennesker er. Likevel reagerte jeg på samme måte som med mennesker. Trådde han meg for nær skjøv jeg ham bort – ved å avvise ham eller ignorere ham dersom han søkte kontakt, med sinne dersom han maste om noe eller brøt de nokså strenge grensene for oppførsel jeg satte. Og til slutt fikk jeg føle litt på maktesløsheten som så ofte stiller seg i kontrast til mulighetene mine; jeg vet hva jeg kan gjøre, hva jeg kan få til, men kommer aldri så langt at jeg begynner på det. På den annen side fikk jeg også klarere for meg hva jeg liker å gjøre, hva som er viktig for meg å gjøre, fordi jeg fikk rikelig med tid til å gjøre det: Lese. Skrive. Tenke. Oppsøke ytre ro og la tankene flyte. Jeg har til og med en plan nå, som går på å ta en uke et rolig sted hver høst og vår i tillegg til sommer og vinter, slik at jeg får mer av dette påfyllet.

I begynnelsen av sommerferien eksperimenterte jeg med synsopplevelsen av en takvifte. I utgangspunktet gikk den så fort at bladene gled over i hverandre og så ut som en gjennomsynlig, grå, sirkelflate under taket. Beveget jeg imidlertid øynene fra den ene øyekroken til den andre, kom det enkelte bladet for en kort tid til syne; blikket mitt fulgte viftens bevegelse, og to objekter som beveger seg like fort i samme retning, står stille for hverandre. Blunket jeg med øynene i en viss hastighet trådde også enkeltbladene frem. Informasjonen om overgangene mellom tilstander ble sjaltet ut; bare tilstandene i sine egentlige former stod tilbake. Jeg tenkte da at begge disse måtene å få øye på selve viften, selv om den var i bevegelse kunne være metaforer på hvordan man kunne få øye på seg selv, eller selve verden, som jo også begge er i bevegelse. Tilstander glir over i hverandre. Ved å skjerme seg fra noe av informasjonen, som når man skiller mellom støy og signal, sitter man igjen med et fattigere, men klarere bilde. Dette er abstraksjoner, språk, begreper, filosofi. Og grunnlaget for all generell kunnskap.

En måte å skjelne det mer bestandige i seg gjennom hverdagens kontinuitet er altså å gjøre det sjeldne. Handlinger med lav hyppighet, som legebesøk eller eksamensforberedelser; eller tradisjoner og ritualer, som julefeiring og ferie til samme sted som i fjor.

Sanddynedrømmens viktigste kvalitet er likevel ikke selvinnsikten den byr på, som egentlig er perifer, en bitanke; det viktigste er sanden, bølgene, lukten, solen, og hyttegulvet mine føtter tråkket rundt på på sitt aller minste.